Lost: The End is Here

Lost viste sin siste episode på amerikanske skjermer for en uke siden. Jeg kjente jeg trengte litt tid på å manne meg opp til å se de siste tre episodene (hvorav den siste var ekstra lang). Jeg visste det ville bli et emosjonelt farvel med en unik serie. Og jeg hadde rett. Her er mine umiddelbare tanker etter å ha grått meg gjennom de siste 30 minuttene.

Som jeg skrev i et tidligere innlegg, så er slutten på Lost garantert å skuffe mange av de mest ihuga Lost-fansene der ute. Jeg har personlig ikke engasjert meg spesielt hardt i alle teoriene, diskusjonene rundt mytologien (om jeg kan kalle det det) som har herjet weben de siste seks årene, men vet at det har gått en kule varmt og vel så det. Forventningene har derfor vært skyhøye. Hvorvidt du vil føle deg skuffet, tilfreds eller midt i mellom, tror jeg avhenger mye av grunnen til at du har fulgt serien.

I etterkant så tror jeg vi kan dele Lost-seerne i tre kategorier:

1) De som så på Lost pga mysteriene (eks hvorfor kan ikke babyer bli unnfanget på øya, hvem var the others, hvorfor var det en gigasvær statue der, hva gjorde isbjørnene der, hva var Jacobs oppgave etc.). Fans som i stor grad var opptatt av dette er nok de som nå sitter skuffet tilbake etter å ha sett “The End”. For Lost er langt i fra den beste serien når det gjelder å forklare alle mysteriene som vi har blitt presentert for. Det finnes mange gapende plotthull, vage forklaringer og ikke-forklaringer. En av grunnen til dette er nok at serieskaperne ikke hadde en klar plan fra starten av. Først mot slutten av sesong 3 ble det avgjort at serien skulle ende etter seks sesonger, og da kunne man starte planleggingen av hvor man ønsket å ta det. De fleste store mysteriene som enten er uoppklart eller som i ettertid viste seg å være direkte unødvendige og uten noen som helst poeng utover å få oss til å sitte klistret til skjermen, kom da altså i sesong 2 og 3.

2) De som så på Lost pga karakterene. De som først og fremst engasjerte seg i Jack, Sawyer, Kate, Locke, Yin, Sun, Hurley, Sayid, Boone, Sharon, Juliet, Libby, Charlie, Claire  etc. og hvordan deres karakterer ble påvirket, endret seg og utviklet seg i takt med opplevelsene, forholdene og utfordringene de møtte på øya er nok de som i størst grad er fornøyd med måten serien sluttet på. Den siste episoden er på mange måter en eneste stor emosjonell reise og undertegnede må innrømme at jeg var helt utslitt da det var over. Du skal være passe kald fisk for å ikke la deg påvirke av denne episoden. Jeg gråt som et barn.

3) De midt i mellom. Her har vi nok den store massen av fans. Disse er nok sånn passe happy vil jeg tro.

Om jeg må velge en av disse tre kategoriene, så føler jeg at det er mest riktig å sette meg selv i nr 2. Men jeg må innrømme at dette har endret seg litt over tid. Da serien startet så var det utvilsomt mysteriene, det ukjente med øya, de uforklaringe elementene (som isbjørner i jungelen) som gjorde at jeg satt klistret uke etter uke. Etterhvert så ble disse tingene til tider too much selv for en ihuga scifi og overnaturlig fan som meg selv. Men når man var kommet så langt, så var jeg blitt engasjert i livene til disse stakkars folkene strandet på denne syke øya. De siste sesongene så har mitt engasjement i Lost ikke vært like sterkt som i starten, det må jeg ærlig innrømme. Og det er karakterene som har gjort at jeg har holdt ut hele veien frem til “The End”.

Har du ikke sett slutten? Da bør du forlate innlegget her, for faren for spoilers er nå relativt overhengende.

Sesong 6 har vært variabel. Men det som jeg har likt veldig godt med denne sesongen er symmetrien. Vi har ved stadig flere anledninger fått scener og situasjoner med klare paralleller til tidligere sesonger og hvor man så tydlige ser hvordan karakterene har endret seg og vokst på erfaringene de har gjort seg.

Det mange har stilt spørsmål med denne sesongen er jo hva disse “flash sideways” var for noe. Lost har fra episode 1 brukt flashbacks som virkemiddel. Senere kom også flashforwards, mens denne sesongen så har vi fått flash som ikke har vært fortid men heller ikke fremtid ettersom alle karakterne ikke har noen som helst erindring av øya, hverandre og flere faktum er helt i utakt med den verden vi kjenner. Eksempelvis så har Jack og Juliet vært gift og har en sønn sammen, Sawyer og Miles er etterforskere i politiet og Hurley en vellykket businessmann. De har derfor bare fått betegnelsen “flashsideways”. Og hva er egentlig ekte – opplevelsene på øya eller i denne “alternative virkeligheten”?

I siste episode får vi forklaring på hva dette er.

Tidslinjen på øya de siste seks sesongene er virkelig. Alt som skjedde dem på øya var livene deres. Flash sideways derimot var det vi kan kalle for “limbo” eller skjærsilden om du vil:)  Det er en samtale mellom Jack og faren hans i flash sideways helt på slutten av episoden som forklarer dette. Alle castaways er nå samlet i en kirke i flash sideways. Jack innser at han er død. Og han lurer på om alle de andre som også har samlet seg er døde. Christian sier at ja det er de, noen døde før Jack (Boone, Sharon, Locke, Libby, Charlie, Sayid, Yin, Sun, Juliet etc.) andre døde etter han (Sawyner, Kate, Hurley, Desmond mfl). De altså nå har møtt hverandre i limbo. Sjelene deres var “lost” inntil de kunne huske livene sine og og menneskene i dem. Vi har gjennom mange episoder nå sett Desmond gå som en misjonær fra person til person og hjelpe dem å fremkalle minnene. Da de så husket dem så kunne alle være sammen og dra til himmelen/afterlife, sammen, lykkelige og tilfreds.

Selvsagt er meningene delt rundt hvordan man skal tolke slutten. Og det i seg selv synes jeg er bra – en slutt som er åpen for tolkning og som gjør at hver enkelt kan gjøre seg opp sin egen mening om hva Lost har betydd for dem, er en sterk slutt i mine øyne. Var serien perfekt? Langt i fra. Var den severdig og underholdende? Absolutt.

Lost startet med nærbilde av øyet til Jack som åpnet seg, serien sluttet med nærbilde av øyet til Jack som lukker seg. Reisen disse karakterene gjør i tiden mellom er det Lost egentlig handlet om. Er det mange som føler seg lurt? Ja. Er det mange som er skuffet over slutten? Utvilsomt. Alt avhenger av utgangspunktet ditt og hvorfor du fulgte Lost. Jeg fulgte fordi jeg brydde meg om Jack, Kate, Charlie, Locke og alle de andre. Er det ting som irriterer meg? Selvsagt er det det, men jeg velger å ikke la dem påvirke meg. For det er lenge siden jeg hadde en så sterk emosjonell reaksjon på en serieslutt.

Så takk, Lost. Det har vært en opplevelse.

Edit – så var siste episode vist i Norge også. Veldig delte reaksjoner så langt… VG har en artikkel nå med kommentarer fra leserene… Enten 6er eller 1er fra de fleste..🙂

About SerieFreak

Mona er en selverklært SerieFreak og har egen blogg som beviser det. Er 35 år, utdannet siviløkonom fra NHH og godt etablert i Tønsberg med mann og to barn. Skriver også for nettstedet Serienytt.no

Trackbacks/Pingbacks

  1. Lost: Slutten som er garantert å skuffe mange | SerieFreak - May 30, 2010

    […] EDIT: Jeg har nå sett slutten av Lost – klikk her for å lese mine tanker rundt serieavslutningen:) […]

  2. Lost: How it should have ended… | SerieFreak - June 28, 2010

    […] Meningene om slutten på serien er svært delte, noe også VG skriver om. Les mer om hva jeg syns her […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: